Til å begynne med så man på kriser som et potensial som ligger latent i vårt høyteknologiske samfunn. Med et slikt perspektiv som utgangspunkt kan vi ikke lykkes med å forebygge eller håndtere kriser, da de alltid vil kunne oppstå. Senere kom en motvekt til dette, da man vektla at kriser kan forebygges ved å utvikle de sektorer og organisasjoner som kan være utsatt. Her satte man søkelyset på beredskap mot kriser, der man så at de kunne oppstå på to måter.

Tsjernobyl-ulykken er et eksempel på det første, der personell i første linje i utsatte bransjer fjerner sikkerhetsmekanismer for å kunne gjennomføre oppgaver som ikke er ønskede. I kontrollrommet skulle man teste en ny generator – og fjernet nødvendige sikkerhetstiltak for å kunne gjøre dette. Den andre typen kriser kan oppstå der ansatte i første linje ikke forstår viktigheten av å forebygge kriser i sitt arbeid. Kriser oppstår så som følge av enten aktive eller passive sikkerhetsfeil som skaper hull i barrierene som beskytter virksomheten, som hullene i en sveitserost. Det er disse hullene vi må finne og tette.

Noen går enda lenger og hevder at selv svært utsatte organisasjoner kan forebygge og håndtere kriser. Forskning på denne typen organisasjoner, de som er svært utsatt for kriser, viser at overordnet ledelse legger stor vekt på krisehåndtering og gir det første prioritet.

Gjennom omfattende og tilpasset trening utvikler de medarbeidere og ledere som faktisk skal håndtere krisen. Disse organisasjonene omtales her som høypålitelige organisasjoner, noe enhver organisasjon med dagens tilgjengelige kunnskap om krisehåndtering bør ha mål om å være. De høypålitelige organisasjonene kjennetegnes av en tydelig oppmerksomhet rundt hvilke situasjoner kriser kan oppstå i, og vektlegger de deler av organisasjonen som skal håndtere dem.

Det er denne type organisasjoner vår fagprofil Ole Andre Bråten har skrevet ny fagbok for. Som spesialist i arbeids- og organisasjonspsykologi - med bakgrunn fra FN, NATO og norsk justissektor - har han vært særlig opptatt av å fremme et nytt perspektiv på krisepsykologi.

- Tradisjonelt kommer krisepsykologene inn etter krisen er et faktum. Da får vi ikke tatt ut det enorme potensialet i å forebygge og også håndtere kriser med psykologisk kompetanse. I den nye boken har jeg benyttet et organisasjonspsykologisk rammeverk - med strategier og metoder for å forberede seg på kriser på henholdsvis individ, gruppe, leder og organisasjonsnivå. Boken har også fokus på de langvarige krisene - som cyberangrep og nye trusler som kommer opp i kjølevannet av økt digitalisering, avslutter Bråten